Beijing - Sommerpalasset

Dagen vi kom hjem fra Xi'an skjedde ikke alt for mye siden ingen var i 100% slag etter noe ulumsk mat mot slutten av turen. Roar og jeg kom oss greit nok, men kulltablett-mannen sleit mer. Neste morgen prøvde vi å dra ham igang, men det så dårlig ut så vi tok en kjapp tur ned på dagligvarebutikken og kjøpte bl.a. en pose (ganske lik de man har intravenøs væske i på sykehusene) med sprit. En halv liter for 4,50 er glimrende pris! Smaken var derimot mildt sagt elendig, så det holdt med en svært tynn for oss.

Etter flere timer med forsøk på å få med Morten brøyt jeg heldigvis gjennom og bestemte at vi bare fikk dra hvis vi andre også skulle få noe ut av dagen. Sommerpalasset var noe jeg hadde ønsket å få med meg uten egentlig helt å vite hva det var, men her var det solid positiv overraskelse. Istedet for taxi som vi hadde tatt overalt tidligere tok vi t-banen som både var rask, effektiv, billig og selvsagt stappfull. Dog ikke alt for mye værre enn i vanlig rushtid i Oslo, og jeg har jo også erfart London flere ganger, så litt sild-i-tønne erfaring har jeg da...

Vi kom litt utpå dagen, men fikk likevel noen timer der, skulle gjerne hatt flere for sommer palasset (eller "Gardens of nurtured harmony" som den direkte oversettelsen er) var stort. 2,9 kvardrat kilometer hvor ca 3/4 er innsjøen Kunming Lake. Helt menneskeskapt innsjø hvor de deretter brukte jorden til å bygge bakken Longevity Hill som dominerer resten av palassområdet. Igjen må man være imponert over hvor mye disse gamle keiserene klarte å få bygd.

Longevity Hill var ved den porten vi gikk inn, og etter å ha passert en form for kanalby var det stort sett bakke oppover, jevnlig avbrutt av mindre vakttårn og andre bygninger. Utsikten over byen da vi kom oss høyere i terrenget var også upåklagelig, og at vi fikk den andre dagen vår i Beijing med glimrende vær akkurat den dagen vi besøkte sommer palasset passet oss utmerket.

Det var dog ikke før vi kom ned fra dette berget og ned mot vannet at vi virkelig begynte å forstå hvor stort og storslått dette palasset var. Turistindustrien levde selvsagt også godt her inne, med jevnlige salgsboder med forskjellige juggel samt båtturer til forskjellige kanter av innsjøen. Vi droppet å lete etter noen båtplass og valgte heller å gå rundt vannet og inn mot en liten øy som var bygd mot midten av sjøen.

Nærmest selvsagt var det også et buddhist-tempel innenfor palasset, men tilgangen til dette var sperret mens vi var der. Utsikten var derimot ikke sperret og den var mildt sagt imponerende.
Etter å ha brukt et par timer på å komme oss ut til denne øya i midten av sjøen begynte klokka å nærme seg stengetid, og vi hadde ikke alt for lyst til å måtte gå ut en annen port enn den vi kom inn, og visste var nære t-banen, så vi tok oss raskere tilbake. Vi gikk da gjennom en nedre del av parken hvor det var mer frukthage enn palass, men det hører vel med i de fleste palass med respekt for seg selv det også.
Sommerpalasset ble i 1998 lagt til UNESCOs verdensarv-liste, og både Roar og jeg er fullt enige i at det fortjener plassen sin.
Synd for Morten som aldri kom seg ut dit, men har fikk mer å glede seg over da vi/de kom til Thailand dagen etter.