Kyoto del 2

Kyoto er muligens den byen i verden med størst konsentrasjon av steder på UNESCOs verdensarvsliste, så dagene blir raskt fylt med forskjellige templer og metningsgraden er fullt til stedet. Det betyr dog ikke at man ikke blir slått tilbake over noen av disse fantastiske byggene, men alt kan ikke være det mest fantastiske man har sett heller. Ved å ta rundtur blir det fort mange, så vi har sett klart flere enn det som trekkes fram her.
Kinkakuji eller the Golden Pavilion som den er mer kjent som i vesten var helt klart et av stedene som imponerte mest, varmen var igjen tung, og lett overskyet vær gjorde at bildene ikke ble fullt så gode som jeg kunne håpet. Den var uansett ikke den letteste å få tatt gode bilder av siden det var mye vegetasjon på alle kanter, men med litt hjemmearbeid blir det nok bra likevel. Formiddagsturen bestod av nevnte Kinkakuji, keiserpalasset hvor kun få utvalgte (som da inkluderte busselskapet vårt) fikk tilgang til på spesifikke tidspunkt hver dag, og en zen-hage. Opprinnelig skulle Nijo slott være med, men stengt på tirsdager så det utgikk. Dette var vi dog klar over, og hadde da sett Nijo for oss selv dagen før.
Til del to av dagen ble gruppen splittet opp, noen dro til Nara, hvor vi selv skulle bo noen dager senere, mens vi dro til østsiden av byen for å se flere templer. Kiyomizu-dera var en av de 21 finalistene til Verdens nye 7 underverker, men ble da ikke valgt inn. Praktfullt bygg, men med tanke på at det ikke ble plass til Angkor Wat er jeg helt enig i at dette ikke skal inn på listen.

Små fascinerende hendelser er jo også knyttet til dem alle, som f.eks. vannkilden som vist på bildet som var splittet i tre og man kunne da drikke av for å bringe lykke. Guiden vår fortalte at den ene var for helse, den andre for vellstand og den tredje for kjærlighet, men at man ikke kunne drikke av flere siden det betydde grådighet og man ville da ikke få noen lykke av dette. Senere har jeg lest at det er motstridigheter om det er forskjell på dem eller ikke, men uansett var køen alt for lang og tiden for knapp til at vi fikk drukket her, så jeg får heller håpe lykken finner veien til meg gjennom gjenntatte mynter i ønskebrønner og lignende.

Neste dag ble det litt lengre tur ut av selve sentrum, med behagelig nok litt færre deltagere på turen. Bambusskogen ved Arashiyama var flott, templene som selvsagt spratt opp fra blåbærlyngen var av mindre skala, men interessante siden guiden var meget bra.
Dagen ble avsluttet med en båttur på elven like ved hvor vi også spiste en, vel ærlig talt, ganske så elendig tofulunch som vi var mer fristet til å fore fiskene med enn å spise selv.
Maten har forøvrig vært merkelig varierende her. Tokyo hadde bra, men kanskje litt kjedelig japansk mat, Nagoya var meget bra. Kyoto var ille kjedelig eller på grensen til dårlig, mens Naras eneste måltid så lang var veldig godt. Tilfeldigheter vil selvsagt spille inn, men etter 5 dager i Kyoto burde vi funnet noe god lokal mat vil jeg mene.
Etter lunch dro vi først inn til byen igjen, og så til Kyoto Manga Museum som var mer en form for bibliotek hvor man ikke kunne låne med seg noe hjem, og betalte inngangspenger for å komme inn. Enorme mengder tegneserier og mange, særlig barn, som satt og leste overalt. Noen utstillinger var det likevel, og det var artig å se fascinasjonen for denne kunstformen, litt av produksjonsbåndet og hvor mye som skal til for faktisk å tjene penger der.
På kvelden dro vi til keramikkmarkedet i Gion som strakte seg flere kvartaler. Selvsagt kom de vanlige "velkommen" tilropene her og der, men ingen pågående selgere som gjør at du føler at du bare må komme deg videre så raskt som mulig slik det særlig var ved silkemarkedet i Kina.

Irriterende nok har denne bloggkontoen nå nådd grensen for opplastninger, jeg var nok ikke flink nok til å nedskalere i begynnelsen, men hva jeg gjør videre er jeg usikker på. Om det blir å gå inn og korrigere gamle bilder mens jeg er på ferie frister ikke, da er det mer nærliggende å flytte hele greia.

Kulturuka del 1, Kyoto

Hver dag er ordinær, til den ikke er det lengre. Når dagen endrer med å synge karaoke i en bortgjemt liten kjellerpub hvor både innehaver og alle (begge) besøkende lurte på hvordan vi hadde funnet veien til, da kan nok ikke dagen beskrives som ordinærpå noen måte.

Shinkansen har jeg ikke nevnt tidligere i bloggen, men japanernes lyntog får mye velfortjent skryt i mediene, andre blogger m.m. De flyter svært behagelig i et forrykende tempo, og forsinkelser er ikke-tema. Enkelt og greit å booke opp billetter eller bare møte opp til non-reserved vognene.
Ikke billig, men i de fleste byer eier også Japan Railways (JR) t-bane eller lokaltoglinjer. Særlig her i Kyoto har vi fått brukt kortet mye til å komme oss omtrent hvor enn vi vil.

Nijo slott ble bygd like etter Tokugawa tok makten i landet ved at alle feudalherrene i vest-Japan måtte delta i byggningsprosessen. Som så alt for mye annet her i landet har også dette blitt ødelagt og gjennoppbygd, her var det dog lynnedslag helt tilbake i 1750 og ikke andre verdenskrig som var grunnen. Området var imponerende og det var noen vakre hager rundt byggene, men vi hadde nok ventet oss mer slott/borg enn hva dette var. Flotte byggninger med vakre veggmalerier, men alt med tynne vegger og alt i en etasjer.

Vi hadde blitt advart mot varmen i Kyoto i begge byene vi hadde besøkt tidligere, men det var først denne dagen vi virkelig fikk føle på den.
Fushimi Inari-taisha ble etter sigende ført begynt påbygd tidlig på 700-tallet, og har vokst seg større og større med årene til det nå idag (ifølge plakat ved inngangen) består av rundt 1.302.000 porter eller Torii som de kalles. Begynnelsen er ved foten av Inarifjellet, og turen opp gjennom portgangene er omtrent 4 kilometer, dette fant vi først ut etter å ha kommet et stykke opp og allerede var gjennomvåte av svette, så da var det bare å fortsette videre opp.

Bildet kan nesten se ut til å være en dårlig klipp/lim av to bilder, men det er en dobbeltgang som skal ha vært bygd av Toyotomi Hideyoshi som holdt makten i Japan en tid, men som aldri ble godkjent som Shugun siden hans far kun hadde vært en vanlig fotsoldat. Historien om Toyotomi viser likevel at det ikke var helt umulig å komme seg fram i verden den gang heller på tross av at man ikke kom fra adelig blodlinje.

På baksiden av portene kunne man se hvem som hadde betalt for dem, samt hvilket år. Etter hva jeg har funnet på nett kan man betale fra Y400.000 for de minste og opp til omtrent så mye man selv vil for å få opp en slik port med sitt navn. Med tanke på at det som nevnt tidligere var over 1,3millioner av dem er dette tydeligvis fortsatt en populær bruk av penger her i Japan. Shintoreligionen som de opprinnelig stammer fra har fortsatt godt fotfeste som en kobling mot oldtiden og nåtidens Japan, Shinto og Buddhisme er de offisielle religionene i Japan, hvor 75% er Buddhister og 90% er Shintoister. Trenden er at mange følger Shinto fra fødselen av, men endrer mer mot Buddhisme når de blir eldre, men likvel er registrert på begge. Likevel er det nok mer og mer som i Norge og andre i-land at ungdommen vil svare at de ikke tror på noen religion hvis de blir spurt.

Veien ned kunne man velge mellom en løype ganske lik ruten opp, eller en ekstremt bratt bilvei som ble brukt til å kjøre mat og drikke til de mange cafe/resturantene på vei opp fjellet. Vi valgte veien minst bereist (av turister) og landet da til vår glede ved Tofuku-ji som var noen giganter av et budhisttempler. Her holdt de dog på å stenge da vi kom, så det var begrenset hvor mye vi fikk med oss. Fin bonus på en lang dag med litt blodblemmer, mye svette, men nesten ikke noen tårer.

Bilbyen Nagoya

"Østens Detroit" og Japans fjerde største by Nagoya stod for tur, byen er ofte sett på som kun et av stoppestedene mellom Osaka/Kyoto og Tokyo, men den har så meget mer å by på.
Som hjemby til bilgigantene Toyota og Honda var det passende å dra innom Toyota Commemorative Museum of Industry and Technology som viste hvordan Toyodas (ja, med D) tanker om en automatisert vev etterhvert utviklet seg til bilimperiet det er idag. "The spirit of being studious and and creative" og at ingenting skal kunne leveres ut til det kommersielle markedet før det er helt perfekt har vært noen av grunnpilarene rundt deres suksess. Museumet var meget pent og godt oppbygd, med utviklingen i vevene som inkluderte 50-70 digre vever som ble mer og mer automatisert, til endringen mot biler og hvordan de måtte lære seg bedre å behandle metall, og mot slutten med dagens kjente bilmodeller.

Viktigst for meg var likevel Nagoya slott som er en perle verdt å besøke byen for i seg selv. Bygd av Tokugawa som utplasserte sin eldste sønn her for å ha kontroll på området mellom Kyoto hvor keiseren var og Edo (Tokyo) hvor han selv flyttet sitt hovedsete. Slottet ble ødelagt under WW2, men gjennoppreist og de er også igang med å bygge opp Honmaru Palace som lå like nedenfor. Dette vil være klart til 2018, så ikke akkurat noe vi fikk godt inntrykk av.

De kvinnelige delfinene på toppen kjennetegner bygget og er der for å skremme vekk onde ånder og bringe lykke. Tokugawa Art Museum fantes også like i nærheten hvor klenodier fra de gamle lederene av Shogun-klanen var på utstilling, vakkert museum, men det er likevel begrenset hvor spennende det er å se på vaser og tekopper som er 3-400år gamle. Mer spennende var derimot malerier og tegninger som kom mot slutten. Flere kjente kamper var nedtegnet, selvsagt kampen om Sekigahara som tegnes som avgjørende for Japans historie, men også mye fra Oda-klanen, bl.a. kampen om Nagashino hvor gevær for alvor ble introdusert før første gang i kamp i Japan, og førte til nedslaktning av Takeda-kavaleriet.

En diger utstilling av bilder fra "tales of Genji" var også på utstilling.

Med seg skal man også ha litt flaks og en kveldsfestival ved slottet som varer i 13 dager begynte dagen før vi dro. Dette måtte vi selvsagt få med oss, men dessverre var det litt for dårlig lys til å få tatt virkelig gode nattbilder av Nagoya slott. Morsomt å sitte blant de lokale og dytte i seg lokal mat og drikke på ekte festivalvis, som forøvrig er svært likt den norske måten, mao tynne benker til å sitte på, kjøtt på pinne og godt med drikke.
Vi brukte også noen timer på Nagoya City Science museum som kunne vært veldig bra, men dette var nærmest en barnehage og uten oversettelser til engelsk ble det vanskelig å få med seg alt for mye.

Engelskferdighetene var betraktelig svakere i Nagoya enn i Tokyo, som ventet. Mange resturanter hadde kun meny på japansk, så da ble det flere måltider hvor vi bare pekte på noe på menyen og håpet på det beste.Vanskelig å finne fram på kart som kun viser japanske tegn, men likevel har det stort sett gått veldig greit. Vi har på ingen måte full kontroll på hva alt vi har spist er, men stort sett er maten god og klart sunnere enn i Norge.

Nå står den store kulturuka for tur, 5 dager i Kyoto, den gamle hovedstaden, hvor det blir en dagstur til Himeji som fort blir turens høydepunkt. Deretter følger 2 dager i Nara som er den enda eldre hovedstaden.

Endelig tilbake i Asia! (Tōkyō)

VARMT! Og da gjør det seg at første måltid i Tokyo ble (trolig) den beste curry'en jeg har smakt, selv om det kanskje ikke er helt Japan-style å kaste seg over indisk mat. Etter en 39timers torsfredag-kombinasjon med rundt 1 times søvn på flyet og 7 nattetimer spist opp som tidsforskjell ble det hva man fort kan kalle en halvkollaps på lørdagen, men vi kom oss iallefall ut til Sumida River Fireworks festival som skulle huse et estimert antall på 93.000 mennesker og 20.000 raketter. Jeg tror nok fort antallet mennesker oversteg 500.000 siden det var kilometer på kilometer stappfullt med folk som satt i (stengt) gate og spiste mens de ventet på showet.

En kjapp retur til gårsdagens herlige ute-i-gata pub Pargo Giochi hvor vi ble kjent med Mao (se bilde) som serverte oss drikke og en herlig full lokal helt som kanskje kunne 4-5 ord på engelsk, men som jeg likevel fikk snakket en del med og som bl.a. spanderte tokoyki (blekksprut-boller) på oss da vi møtte ham der for 3 gang dagen før vi dro videre til Nagoya. Puben sendte også ut kokkene til å hjelpe som tolk (helt til høyre i bildet) når noen av de andre måtte inn og jeg hadde da en fin samtale med hun ene hvor hun snakket fransk som jeg kan forstå bedre enn jeg snakker selv, og jeg snakket engelsk som hun da hadde det på samme måten med. Må ha hørtes veldig merkelig ut for forbipasserende som kan begge disse språkene, men det fungerte og det er selvsagt det viktigste.

Søndagen begynte med en tur til Tokyo Tower som lå ganske nære hotellet vårt. Flott utsikt over byen som seg hør og bør, og klart kortere kø enn nye og høyere Tokyo Skytree. Vi dro så opp til Akihabara, også kjent som Electronic Town, men fant nok ikke de mest drøye stedene der. Mye av tiden gikk med inne på et enormt 6-etasjers butikkbygg som hadde mer eller mindre alt tenkelig, og litt utenkelig innen elektronikk. Prisene var litt overraskende ennå høyere enn i Norge. Generelt hadde vi ventet oss et prisnivå noe høyere enn Norge i Tokyo, men de var nok heller marginalt lavere. Dette er en av ganske mange positive overraskelser ved byen.
Andre har vært et glimrende og godt oversiktlig t-banenett som Oslo og mange andre byer absolutt kunne lært mye av, også når det gjelder enklere ting som skilting av stopp o.l. Tokyo er svært ren, det er fullt med brus/vann-automater, visstnok rundt 3.000.000 i hele Japan... Kriminaliteten er svært lav, og det mest utbredte er sexuell trakasering på t-banen, som har gjort at de første vognene er "women only" i rushtiden.

Mandag ble den store dagen hvor vi booket en reise til Mt Fuji og Hakone. Tanken var å bestige Mt Fuji, men pakketuren var ikke helt som vi hadde tenkt oss. Litt synd, men utbyttet vårt var massivt likevel. Vi dro først til stasjon 5 som var 2400meter, litt surt å ikke komme høyere enn Norges høyeste punkt og selv om vi løp et stykke opp på lavasteinene kom vi nok ikke 70 meter opp.
Regelen sier at hvis man ikke bestiger Mt Fuji i livet er man en idiot, og hvis man gjør det flere enn to ganger er man en ennå større idiot. Det finnes dog noen (få) som har tatt turen over 1000 ganger. Hva vedkommende da kan betegnes som får forbli et åpent spørsmål.

Etterfulgt var en flott gondoltur med utsikt over Ashi Lake like i nærheten, og tur opp til noen av sprekkene i vulkanen hvor det fortsatt kom røyk opp, her kokte de også egg som ble sorte av sulforen. Etter sigende skulle man kunne få 7 år lagt til livet sitt hvis man spiste ett egg, 14 år hvis man spiste to, og vondt i magen hvis man spiste flere...

Her solgte de også softis med eggsmak som vi valgte å holde oss langt unna. Turen bar så ned til Ashi Lake hvor et digert piratskip ventet på oss for en 40minutters tur på sjøen. Flott utsikt selv om været lukket seg mot slutten. Valget deretter var å ta Shinkansen (japanerne supertog), hvor vi har en type interrailbilletter, inn til Tokyo på 37 minutter eller sitte på bussen i 3-4 timer. Valget var enkelt og vi ble sluppet av i Odawara. Litt irriterende at jeg ikke fikk tid til Odawara slott, men dette er mindre enn bl.a. Nagoya slott og ikke minst Himeji som kommer senere på turen, og man kan ikke få med seg alt.

Tirsdag morgen stod vi opp litt før 4 på natta for å dra ut til Tsukiji fiskemarked og se på tunfiskauksjonen på morgenen. Her var det full fart og vi møtte da også endel andre turister med jetlag av ymse grader. Legg merke til at fisken på bildet er de små tunfiskene, de største var fort 3x vekten. På fiskemarkedet ble det selvsagt sushifrokost som selvsagt var av utmerket kvalitet selv om vi nok ikke helt vet hva slags sjødyr alle bitene var laget av.

Hotel Okura som vi bodde på var på alle måter et klart 5-stjerners hotel og flere lokale vi møtte i Tokyo kommenterte hotelvalget litt med sjokk siden det var utrolig dyrt. Vår pris for rommene var ok siden vi hadde en 5 for prisen av 3, men andre litt sære og uventede ting var at det kostet rundt 300 NOK (Y3675) å bruke treningsrommet for en dag, rundt 160kr å ta seg en svømmetur og nærmere 500kr å bruke utendørs svømmebassenget med tilhørende terrasse. Første gang jeg noe sted i verden har erfart at gjester må betale for å bruke hotellets fasiliteter på denne måten, og med såpass høye priser ga det litt dårlig bismak. Irriterende nok gjelder det samme her i Nagoya, men siden de japanerne vi har møtt rundt omkring heller aldri har hørt om noe slikt håper jeg det stopper etter denne byen.