Beijing - Sommerpalasset

Dagen vi kom hjem fra Xi'an skjedde ikke alt for mye siden ingen var i 100% slag etter noe ulumsk mat mot slutten av turen. Roar og jeg kom oss greit nok, men kulltablett-mannen sleit mer. Neste morgen prøvde vi å dra ham igang, men det så dårlig ut så vi tok en kjapp tur ned på dagligvarebutikken og kjøpte bl.a. en pose (ganske lik de man har intravenøs væske i på sykehusene) med sprit. En halv liter for 4,50 er glimrende pris! Smaken var derimot mildt sagt elendig, så det holdt med en svært tynn for oss.

Etter flere timer med forsøk på å få med Morten brøyt jeg heldigvis gjennom og bestemte at vi bare fikk dra hvis vi andre også skulle få noe ut av dagen. Sommerpalasset var noe jeg hadde ønsket å få med meg uten egentlig helt å vite hva det var, men her var det solid positiv overraskelse. Istedet for taxi som vi hadde tatt overalt tidligere tok vi t-banen som både var rask, effektiv, billig og selvsagt stappfull. Dog ikke alt for mye værre enn i vanlig rushtid i Oslo, og jeg har jo også erfart London flere ganger, så litt sild-i-tønne erfaring har jeg da...

Vi kom litt utpå dagen, men fikk likevel noen timer der, skulle gjerne hatt flere for sommer palasset (eller "Gardens of nurtured harmony" som den direkte oversettelsen er) var stort. 2,9 kvardrat kilometer hvor ca 3/4 er innsjøen Kunming Lake. Helt menneskeskapt innsjø hvor de deretter brukte jorden til å bygge bakken Longevity Hill som dominerer resten av palassområdet. Igjen må man være imponert over hvor mye disse gamle keiserene klarte å få bygd.

Longevity Hill var ved den porten vi gikk inn, og etter å ha passert en form for kanalby var det stort sett bakke oppover, jevnlig avbrutt av mindre vakttårn og andre bygninger. Utsikten over byen da vi kom oss høyere i terrenget var også upåklagelig, og at vi fikk den andre dagen vår i Beijing med glimrende vær akkurat den dagen vi besøkte sommer palasset passet oss utmerket.

Det var dog ikke før vi kom ned fra dette berget og ned mot vannet at vi virkelig begynte å forstå hvor stort og storslått dette palasset var. Turistindustrien levde selvsagt også godt her inne, med jevnlige salgsboder med forskjellige juggel samt båtturer til forskjellige kanter av innsjøen. Vi droppet å lete etter noen båtplass og valgte heller å gå rundt vannet og inn mot en liten øy som var bygd mot midten av sjøen.

Nærmest selvsagt var det også et buddhist-tempel innenfor palasset, men tilgangen til dette var sperret mens vi var der. Utsikten var derimot ikke sperret og den var mildt sagt imponerende.
Etter å ha brukt et par timer på å komme oss ut til denne øya i midten av sjøen begynte klokka å nærme seg stengetid, og vi hadde ikke alt for lyst til å måtte gå ut en annen port enn den vi kom inn, og visste var nære t-banen, så vi tok oss raskere tilbake. Vi gikk da gjennom en nedre del av parken hvor det var mer frukthage enn palass, men det hører vel med i de fleste palass med respekt for seg selv det også.
Sommerpalasset ble i 1998 lagt til UNESCOs verdensarv-liste, og både Roar og jeg er fullt enige i at det fortjener plassen sin.
Synd for Morten som aldri kom seg ut dit, men har fikk mer å glede seg over da vi/de kom til Thailand dagen etter.

Xi'an - Terracottahæren m.m.

Et av målene med Kinaturen var å få tatt toget inn til en av de gamle hovedstedene Xi'an (tidligere Chang'an) for å få sett terarcottahæren, og vi hadde regnet med at det skulle gå greit nok å finne en sovekupé på nattoget. Her tok vi grovt feil, men etter hjelp fra Matthew (concierge på hotellet, og som helt sikkert bare het Matthew ovenfor vestlige gjester) fikk vi i det minste plass med hardseats på toget til Xi'an og softseats på veien tilbake til Beijing igjen. Turen skulle ta 15,5 timer til Xi'an og 12,5t hjem, det gjorde den ikke da vi fikk en fin forsinkelse på utreisen som dermed ble nærmere 17 timer lang. Bildet er stjålet, men gir absolutt et korrekt inntrykk av hvordan togene med hardseat er. Stappfulle med folk overalt, mange som kun hadde fått ståbillett for hele reisen. Unger som løper og skyter hverandre med lekegevær gjennom hele natta, folk som sover på noen aviser på gulvet, "gateselgere" som skal selge forskjellige leker og/eller mat. En opplevelse i seg selv som jeg ikke ville vært foruten, men jeg kan lett innrømme at jeg ikke har noe massivt behov for å gjøre et igjen. Toget var på to etasjer og kanskje det lengste jeg noensinne har sett, men så har de også mange mennesker som skal fraktes i Kina. Etter sigende er disse på vei ut av drift, men da vi vr der var iallefall behovet klart til stede, så når dette skjer tørr jeg ikke gjette på.

Vel framme ble vi møtt av Gao Jensen (sikkert ikke hans ekte navn det heller) som vi hadde leid inn som personlig guide for hele dagen. Han hadde med seg en privatsjåfør som kjørte oss overalt vi skulle. Etter å ikke ha sovet gjennom hele natta var det svært godt å kunne legge seg godt tilbake i bilen hvor setene kunne legges helt tilbake - og det var en benk helt bakest, så vi alle fikk hver vår soveplass. Det var selvsagt litt kjøring mellom stedene vi besøkte, så en halvtime her og der gjorde meget godt. Før dette ble vi dog tatt med til et hotell like ved togstasjonen hvor vi kunne spise frokost. Som på hoteller i Europa var det en form for frokostbuffé, og sultne som vi var kunne vi ikke være for kritiske. Det burde vi kanskje vært, for uten sammenligning var dette noe av den mest ufyselige maten jeg har vært borti. Aner ikke hva halvparten var, men godt var det ikke, og Morten ble også smådårlig på veien tilbake til Beijing som han tror kom fra denne maten, mens jeg mistenker var noe annet (kommer lengre ned). Igjen var dette også en opplevelse og helt klart noe vi vil huske i lang tid - om enn med mer humoristisk syn på nå enn da vi satt midt i situasjonen.

Lett regn gjorde himmelen grå og trist, så noen bilder er stjålet. For oss var det utmerket med litt regn, det var fortsatt svært varmt og litt lett yr avkjølte bare. Med et klesskift var det også lettere å holde ut i klærne vi hadde sittet med hele togreisen og heller skifte for hjemreisen.
Første stopp var ved Big Wild Goose Pagoda som Tang-keiseren Gaozong fikk bygd i 652 til ære for munken Xuanzang som reiste i 19år til India for å hente budhistiske tekster. Pagodaen rommet også sutraene som hadde blitt tatt med tilbake fra India.
Xuanzang er senere udødeliggjort i "Journey to the west", en av "the four great classical novels of chinese literature". Pagodaen hadde opprinnelig bare 5 etasjer, men ca50år etter kollapset den, men ble umiddelbart gjennreist, og da med 10 etasjer. Jordskjelv i 1556 gjorde store skader på pagodaen og reduserte den til nåværende størrelse på 7 etasjer. Jevnlig er det restaureringer og konstruksjonen vil nok bli slik den er framover. Buddhistiske statuer var plassert i området, bildet til høyre viser ingen spesiell person, men mer en klassisk framstilling av ledende buddhistiske munker. Løver og andre dyr var selvsagt også å finne her som svært mange andre steder i Kina.

Neste stopp var den offentlige fabrikken hvor de produserte kopier av terracottakrigerene i alle størrelser. Her var det første 5minutter opplæring av hvordan de ble laget og deretter flere store haller med mengder av salgsvarer. Virket nesten som er offentlig krav at alle turister må sendes innom siden stort sett alle jeg kjenner som har vært i Xi'an også har vært her, men nesten alle kjøper med seg noe herfra så for de fleste er det bare en fin ekstratjeneste.
Det var også nærmest påkrevd at alle måtte innom den hodeløse statuen for å bli tatt bilde av som "ekte" terracottakriger. Morten følte seg ikke særlig overraskede helt hjemme bak den uthulede statuen. (til venstre)

Neste stopp var selve hovedmålet med turen til Xi'an og hovedgrunnen til at det knapt nok hadde vært noen vurdering om vi skulle bruke over et døgn på togreise til og fra byen; Terracottahæren.
I 1974 ble hæren funnet ved en ren tilfeldighet da en lokal bonde skulle grave etter en brønn. Bygd av den første Qin-keiseren i 210 BC hadde hæren vært skjult for verden i over 2000år. Hæren var/er begravet ikke langt unna mausoleumet for nevnte keiser Qín Shǐhuáng Ling og var ment for å hjelpe ham å styre et nytt keiserdømme i det neste livet og kan derfor også refereres til som Qin's armies.

Over 8000 krigere, 130 vogner med 520 hester og 150 kavalerihester, hvor de fleste fortsatt er begravet i håp om at vi skal lære bedre utgravningsmetoder som kanskje kan beholde fargene krigerene opprinnelig hadde eller redusere muligheten for at jorden skal kollapse mer over krigerene og ødelegge mer enn nødvendig. Ifølge historiker Sima Qian (145-90 BC) var over 700,000 arbeidere med på å lage mausoleet og hæren. Man snakker stormannsgalskap av oldtids egyptiske proposjoner her.
Ryktene sier at ingen soldater er like hverandre og at alle er laget i bildet av en ekte soldat. Dette stemmer ikke, men siden beina, overkroppen og hodet ble laget separat og av litt forskjellige modeller blir det fort svært mange muligheter. Hodene hadde trolig 8 modeller, men leire ble deretter lag på for å gi små endringer som gjør at det blir ytterligere variasjoner.
Krigerene kommer i forskjellige størrelser hvor generalene er de høyeste, men det finnes også akrobater, musikere, strateger og selvsagt krigere av forskjellig militær rank. Etter å ha blitt ferdigbrent i ble de plassert i perfekt militær formasjon i gravene. Bjelker ble lagt over og deretter fyllt igjen med jord over der igjen. Mange av disse bjelkene har selvsagt råtnet med årene og jorden har kollapset over krigerene som stod under.
Etter noen timer ved Terracottahæren og er overbelastning av informasjon fra guiden dro vi videre for å få noe mat. Igjen var det innlagt salgstur hvor vi ble kjørt til en silkefabrikk hvor vi fikk en kjapp omvisning i hvordan slike produseres og detter veldig aggressivt salgsrom hvor det ikke var spørsmål om vi ville ha noe, men mer hva vi ville ha. Bakbeina aktivertes på alle sammen, så vi tok ikke med noen derfra. Huanqing Pool, eller hot springs var neste stopp på turen. Ved foten av Mt Lishan som vel egentlig er en vulkan er det sagt at det King You under det vestlige Zhou-dynastiet (1100-700BC en gang) bygde opp starten på komplekset.

Det har jevnlig vært påbygg og utbedringer, men det var nok først da keiser Xuanzong på slutten av 600-tallet begynte med massive utbedringer for å ha en fast plass for seg og sin favorittkonkubine Yang Gufei som også regnes som en av kinas fire skjønnheter.
Det var mange små basseng som alle skulle holde forskjellige temperaturer, men likevel ganske stabile gjennom hele året. Flere var i praksis nå lykkebrønner.

Siste stopp var Xi'an bymur som er en av kinas best bevarte bymurer. Bygd i 194-190 BC strekker den seg 25,7km rundt deler av Xi'an og er 12-16m bred. Igjen et imponerende bygg. Det var flere sykkelutleiere på muren for i motsetning til på den kinesiske mur var det selvsagt langt flatere her og fullt mulig å sykle rundt hele muren på ganske kort tid. Vi valgte heller å gå for å se nærmere på noen av de svært mange vakttårnene som også var i utmerket stand. Plassert nøyaktig 120m fra hverandre siden de regnet med at bueskyttere kunne skyte med god treffsikkerhet på 60m, og at de dermed hadde full dekning.
På muren ble vi også tatt med på en svært kort Feng Shui-opplæring som også konkulderte i et salgsrom, men særlig silkefabrikken var vi langt mer positivt innstilt her hvor vi også ble tatt imot og behandlet på en langt mer behagelig måte. De hadde flere forskjellige Feng Shui-figurer som skulle hjelpe mot alle mulige ting som karriere, penger, kjærlighet, godt familieliv og bedre bilkjøring(!!). For å være sikker på å dekke alt og alle fantes det også en for "generell lykke". Jeg kjøpte med en som skulle gi beskyttelse og bedre bilkjøring, som jeg ga bort allerede på vei hjem fra flyplassen, og som jeg håper og tror har fungert fint fram til idag iallefall. Den andre jeg tok med for generell lykke har også blitt gitt bort til noen som jeg tror kan ha hatt mer glede av den enn meg.

Tilbake ved togstasjonen hadde vi fortsatt litt tid, og etter en grusom frokost skulle vi ta det "trygge valget" og spiste en bøtte kylling på Kentucky fried chicken. Her husker jeg at jeg så blod i den ene biten jeg spiste, men tok den likevel, og på veien hjem var vi alle ganske gufne i magen. Jeg slapp nok billigst unna, mens Morten var slått ut hele neste dag også og gikk glipp av turen ut til sommerpalasset.
Med softseats på vei hjem i en vogn hvor det kun var solgt billetter til de som hadde sitteplass, seter som kunne lenes bakover, taklys som ble slått av på natta, ingen gateselgere til å forstyrre oss og nye tørre klær gjorde hjemreisen meget mer behagelig enn utreisen.

Beijing Zoo

En ting jeg alltid har vært glad i helt fra barndommen og som nok alltid vil være med meg er gleden av å besøke zoologiske hager i forskjellige land.
En by på størrelsen av Beijing har selvsagt sin egen zoo, og forventningene til artene vi kunne få se var ganske annerledes enn de jeg har besøkt rundt i Europa tidligere.
Taxi fra utgangsdøra på hotellet ble et lett valg, men vi skulle senere angre litt på at vi ikke hadde satt oss inn i t-banesystemet for å komme oss hit, det hadde gjort ting meget enklere på returen.

Selvsagt har de sine egne sære (fra norsk synspunkt) måter å gjøre ting på i Kina og også i Beijing Zoo. Rett ved innhengningen hvor man kunne se krokodiller kunne man f.eks. kjøpe frityrstekt krokodille så man kunne smake på dem også...
Vi droppet å spise krokodille, men jeg kjøpte noe som trolig var frityrstekt kylling. Når jeg tenker over det nå i etterkant sies det jo at alt smaker som kylling, så om det faktisk var krokodille, albatross, kenguru eller noe annet kan jeg ikke være helt sikker på. Dog er jeg ikke langt unna å være helt sikker.
Ikke særlig overraskende var det vanligvis kjempe pandaen som var hovedattraksjonen i parken, men denne dagen var nok 3 høyreiste nordmenn minst like spennende. Flere ganger ble vi stoppet av folk som ville bli tatt bilde av sammen med oss, og et par kom også bort over var lykkelige fordi vi håndhilste på dem. Enkle gleder som vi på ingen måte ville ta fra dem, men det var absolutt noe merkelig.

En rød panda som slappet godt av og totalt ignorerte alle som gikk rundt og tappet på glasset - som man selvsagt ikke skulle gjøre - var noe av det første vi kom til etter å ha kommet oss inn.

Det neste vi fikk sett, og det som kanskje gjorde størst inntrykk på oss alle var at kineserne heller valgte å gå 4-5 meter og sette seg under en busk som virkelig ikke ga skydd for innsyn når de skulle gjøre fra seg. At det fantes toaletter overalt gjorde ikke noe fra eller til, i "skogen" kan man gjøre fra seg. Og (ikke) beklager, uansett hvor mye man bør være åpen for andre kulturer og levemåter, det er bare ekkelt og unødvendig uansett hvordan jeg klarer å se på det.

Nevnte kjempepanda var selvsagt å finne, og i motsetning til alt for mange av de andre dyrene hadde denne noe plass å bevege seg på. Ikke at den/de brydde seg alt for mye om det, for å sitte stille inntil en vegg og sløve er nok hovedgeskjeften til de fleste kjempepandaer, og de vi så var ikke unntak.

Et stort og godt utvalg av større kattedyr hadde de hvor de hadde noen i uthengningene ute og noen i alt for små bur så man kunne se dem på nærmere innendørs. Stressfaktoren var høy på de fleste som kun gikk fram og tilbake i samme mønster hele tiden. De som var ute så ut til å slappe av bedre, men innendørs var det ikke bra. Både vanlige sør-Kina tigre og de langt mer eksklusive hvite tigrene fantes. Mener det var i England jeg så hvite tigre for mange år tilbake, mener de da var på utlån fra en zoo i Kina - men det finnes mange andre enn den i Beijing, så det var nok trolig ikke gamle bekjente.

En fantastisk steintiger kom vi over da vi beveget oss nærmere akvariet.
Akvarier er ikke noe jeg pleier å bli alt for giret over, men dette var langt nyere enn resten av zoo, og prisen for å komme inn der var omtrent halvparten av totalprisen. Akvariet er verdens største innlandsakvarium.
Alt kan selvsagt bli "verdens største" hvis man bare setter opp nok begrensninger, men med 120,000 m2, og kun begrensningen at det ikke ligger mot havet, så var det så absolutt stort og imponerende. Vi kom for sent til å få med delfinshow og andre lignende oppvisninger, men vi fikk med oss alt av den permanente utstillingen.

Akvariet har nærmere 500 forskjellige arter som bl.a. inkluderte fiskene vist over til høyre som nok var 3-4 meter lange om ikke ennå lengre.

Klappbare skilpadder var det også, selv om jeg alltid har ment at mennesker må se med hendene, så var dette ennå mer sant i Kina enn i Norge, man må ta på alt - hele tiden.

Det mest imponerende i akvariet var en lang rulletrapp som gikk gjennom et gigantisk akvarium. Ikke særlig høyt under taket mens vi stod der gjorde at vi hadde fisk svømmende på alle kanter av oss, over, under og på begge sider.
Det hadde vært grått og usikkert vær med noe regn i lufta hele denne dagen, og som nevnt tidlig i innlegget kom vi til å angre på å ikke ha satt oss inn i bruken av t-bane da vi skulle hjem. Vi ble i zoo til det stengte, og det var overraskende få mennesker igjen mot slutten selv om stengning ikke skjedd særlig sent på dagen. Regnet hadde begynt å bli kraftigere og kraftigere, men varmen var fortsatt høy så det brydde oss ikke alt for mye. Da vi kom utenfor hadde det derimot blitt godt med vannplaning på (hoved)veien som gikk rett utenfor, og ikke alt for mange taxier var villige til å stoppe. Som overalt tidligere skulle de fort ha 2-4 ganger mer for å kjøre oss tilbake til hotellet enn det vi måtte betale for å komme oss fra hotellet. Det var da hvis de i det hele tatt turte å snakke med oss. Etterhvert godtok vi overprisen fra en av de alt for få som faktisk gadd å stoppe. Regnet tok til mer og mer, og køene i byen ble lengre og lengre. Irritasjonen til vår taxisjåfør bygde seg opp mer og mer underveis også, men vi gadd rett og slett ikke å bry oss alt for mye over hva jeg regner med var jevn banning i nærmere en time i kø. Han fikk litt ekstra siden turen tok lang tid, men om han i det hele tatt var fornøyd med dette eller bare sur generelt vet jeg ikke. Vi kom oss iallefall hjem, men det tok lang tid å få taxi, og lang tid å komme hjem. Hadde vi tatt t-banen ville det kostet yuan 2 for hver av oss og et enkelt t-baneskifte ville vært alt som skulle til. Hadde sikkert gått langt raskere, tørrere og selv om t-banene var stappfulle hadde de sikkert også vært mer trivelige enn en harkende og grinete taxisjåfør.

Beijing - Den Forbudte By

Planen var å finne frokost og deretter ta turen til den forbudte by, men på veien ble vi stoppet av en lokal som iallefall utga seg for å være kunstner, og jobben hans og endel andre om sommeren var å få tak i turister eller andre som så ut til å ha penger til å kjøpe noe av det skolen deres hadde laget slik at de kunne få kjøpt inn materialer til neste sesong. Om historien er sann eller ikke kan man aldri vite, men vi ble nå med denne personen langt ned i kjelleren på et bygg hvor det var et lite galleri med en god del bilder til salgs. Jeg valgte å tro på historien og fikk med meg et flott maleri hjem, muligens til brutal overpris fra kinesisk målestokk, men dette var ikke en situasjon jeg følte for å prutte i. Alle kjøpte med seg noe hjem, og dermed fant vi det best å dra tilbake til hotellet igjen før vi dro til den forbudte by. Med litt hjelp fra denne kunstselgeren lærte jeg - dog svært midlertidig - et par kinesiske tegn slik at det gikk lettere å bruke buss framover. Bussen stoppet rett utenfor veien ved hotellet og gikk strake veien til den himmelske fredsplass som ligger foran innganngen til den forbudte by. Den himmelse fredsplass eller Tiananmen Square som den også kalles er den største byplassen i verden på 440.000m2, og har vært en viktig del av kinesisk historie. Bl.a. fra opprørene i 1989 hvor militæret skjøt og drepte 500-1000 (eller fler?) sivile.

Som overalt ellers i Kina var det fullt av mennesker, vi hadde blitt anbefalt å unngå helger, men jeg sliter nesten med å forstå hvordan det kunne vært fullere enn det var da vi var der. Været var grått og trist som det ofte var i Beijing, men her skulle vi være svært nære det meste vi skulle se, så det hadde ikke så mye å si.

Den forbudte by ligger midt i kjernen av Beijing, og det er ikke uten grunn den kalles en by. Som nevnt i tidligere innlegg ble byen bygd av keiser Yongle, og det tok overraskende nok bare 14år å bygge hele området. Når det er snakk om 980 bygg fordelt på 720.000m2, så finner jeg det meget imponerende. Byen var hjemmet til 14 Ming-keisere og 10 fra Qing-dynastiet fram til, Puyi, den siste keiseren gikk av i 1912. Puyi fikk likevel bli værende i den indre delen av byen fram til han ble kastet ut under et kupp i 1924. I 1925 ble palassmuseet opprettet og byen har deretter blitt gjort tilgjengelig for publikum.

Særlig Morten (til høyre) med sine 194cm var en turistattraksjon i seg selv, og det var ikke uvanlig at han eller en av oss andre ble stoppet for å bli tatt bilde av. Litt merkelig, men til tider virket det som de knapt nok hadde sett vestlige mennesker før. Stort sett var de bare hyggelige, så det var på ingen måte noe problem, kun noe som var litt pussig å legge merke til.

Svært mange eldre bygg i Beijing og så absolutt i den forbudte by hadde disse små figurene ytterst på takene. Antallet beskriver hvor "viktig" man måtte være for å få lov til å gå inn i bygget. En vanlig borger var på ingen måte god nok til å gå inn i keiserens egne kvarter, og dermed var det en lang rekke på nesten alle byggene i den forbudte by.

Byen er 961m fra nord til sør og 753m fra øst til vest, og siden vi stort sett gikk gjennom midten var det forbudt by på alle kanter til enhver tid.

I flere av vingene var det utstillinger av nasjonale skatter som tidligere keisere hadde eid, disse måtte flyttes ut av byen under den japanske invasjonen av Beijing i 1933, men mye kom tilbake etter andre verdenskrig. En god del ble dog sendt til Taiwan hvor de bare var lagret fram til 1965 hvor de så ble en del av det nasjonale palassmuseet i Taipei.

Rundt hele den forbudte by var det selvsagt en større mur slik at ingen uvedkomne skulle komme seg inn.
Sør for byen ligger som nevnt tidligere Tiananmen square, nord for byen ligger Jingshan park hvor bildet til venstre er tatt fra og viser litt av størrelsen på byen. Mot vest ligger Zhongnanhai som vel egentlig stort sett var noen innsjøer, og til nordvest ligger Beihai Park som vi fant klart flottest av disse områdene.

Bl.a. fant jeg et vakttårn som jeg i full fart måtte opp i, og Roar fulgte godt etter og fikk gitt fra seg et krigerbrøl som kanskje ikke skremte alt for mange, men som gjør seg godt på bilde. I Beihai var det også klart luftigere enn noe annet sted vi hadde besøkt i Beijing så langt, færre folk, flere trær, rolig vann som var overgrodd av planter, men som likevel hadde små båter som fløt stille over. Vi fant skilt til vinter palasset som pekte mot Beihai, men det største og kanskje mest uventede vi fant var en synagoge. Vi hadde de første dagene fått med oss både muren, minggravene og den forbudte by. Det som gjennstod på agendaen var en tur til Xi'an for å se teracottahøren, samt en tur til sommerpalasset. Neste ettermiddag skulle vi sette oss på 15 timers togtur til Xi'an, og forventningene var enorme. For sommerpalasset ikke fullt like mye, der kunne vi helt klart hatt massive forventninger og likevel blitt imponert...

Beijing - Ming-gravene

Etter å ha svettet ut noen liter på muren og kommet oss så langt ut de slapp oss før det begynte å bli usikkert å bevege seg på muren fant vi veien tilbake til Badalings droppunkt og fikk tak i vår sjåfør.
I etterkant har jeg tenkt på hvordan det skulle gått hvis han gikk lei av oss og ikke gadd å dukke opp igjen, men med etterskuddsbetaling var nok ikke risikoen egentlig til stede - og uansett fra et av de mest besøkte turiststedene i Kina, så burde det nok vært greit nok å finne veien inn til byen igjen.
 

Ming gravene er gravplassene til, innlysende nok, 13 av Ming-dynastiets keisere. Selvsagt var det en og annen som måtte være vrang eller ble nektet å bli gravlagt her, men imponerende å få samlet så mange i samme dalstrøket. Keiser Yongle (1402 - 1424) var det som fant plassen og begynte å få bygd sin gravplass her. Dette er samme keiseren som flyttet hovestaden fra Nanjing (sørlige hovedstad) til Beijing (nordlige hovedstad), og som også bygde den forbudte by og har blitt kreditert for mange andre minnemerker og bygg i og rundt Beijing.

Et meget bra gps-guidesystem fortalte oss til enhver tid hva som var i området vi befant oss, og med en gang vi beveget oss litt videre tracket den dette og ga oss ny informasjon om det nye stedet. I 2010 var dette forholdsvis nytt, men hvis jeg leser dette om en haug år ler jeg muligens over at denne formen for oldtidsteknologi kunne virke imponerende. Utsmykningene overalt var selvsagt verdige en keiser, påkostet, storslått og symetrisk, men vi var likevel ikke like imponert over Ming-gravene som vi hadde vært av muren.

Drage-takrenner var det flust av, heldigvis fikk vi ikke sett dem i aksjon, men det var lett nok å forstå hvordan de skulle fungere uansett, så det var nok klart å foretrekke at vi slapp regnet.
Sidegalleriene hadde utstillinger av noen av de flotteste relikviene som var tatt ut fra gravene da disse ble åpnet, igjen fungerte guidesystemet utmerket, men ettersom det sikkert fantes 10-30min informasjon om hver enkelt gjennstand var ikke dette noe vi brukte mer tid på en for å få et grovoverslag av hva det vi hadde foran oss egentlig var.

Vi gikk ned trapp på trapp før vi kom inn i selve gravkammeret til den graven vi besøkte. Selvsagt måtte man gjennom rom på rom med forkammere, hvor forskjellige gaver keiseren kunne ta med seg videre var å finne, samt gravkammeret til noen av de viktigste keiserinnene. En litt merkelig skikk var å kaste papirpenger på gravene. Det blir det samme som en ønskebrønn i en fornøyelsespark e.l., og jeg tar ikke sjansen på at det fungerer og jeg har hoppet over akkurat dette stedet.

Som seg hør og bør er området bygd opp etter strenge Feng Shui-prinsipper. Onde ånder fra nord må avvises, og derfor ble dette området nedenfor Jundu fjellene nord for Beijing valgt. Området har også mørk jord, rolige vann og alt annet som må til for å få det i perfekt Feng Shui-balanse.
Bildet til høyre viser inngangsveien mot gravplassene, eller "åndeveien" som det kalles.

Området var imponerende i seg selv, og det fungerte glimrende å kombinere dette med en dag på muren, men inntrykket av de små landsbygdene vi kjørt gjennom på vei til/fra gjorde nok minst like stort inntrykk. Det var som å ha dratt 100år tilbake i tiden - og igjen ble vi minnet over hvor heldige vi er som er født og oppvokst i Norge.

Beijing - Den kinesiske mur

Å dra til Beijing i noen dager og ikke besøke muren er uaktuellt, så allerede første dag ordnet jeg med concierge'en på hotellet så vi hadde privatsjåfør som hentet oss i 9-tiden på hotellet og kjørte oss til muren og deretter til Ming-gravene (eget innlegg). I området rundt Beijing er det flere meget gode punkter man kan dra for å få sett muren, og Badaling er kanskje det mest kjente. Dette er da også det mest besøkte, men siden vi først hadde sjåfør, samt kombinasjonen av Badaling og Ming-gravene fungerer utmerket samme dag valgte vi lett å ta begge disse fluene i samme runde. Var det en dag vi hadde behov for glimrende vær var det denne dagen, og her fikk vi virkelig fullklaff som også kan sees på bildene.

Skyfri himmel førte da også med seg tung varme og fullt med småfolk som forsøkte å stikke ut øynene våre med parasolene de veivet rundt med. Dette skjedde dog ikke kun denne dagen, men det var kanskje her vi best la merke til det. Etter å ha kjørt i rundt 1-1,5 timer fra hotellet begynte vi å støtte på de første bussene som var parkert for å besøke muren. Vi trodde vi nærmet oss, men det tok sikkert 40-50min med snirkling i et kaos av et køsystem før vi var framme ved hovedpunktet i Badaling (se bilde øverst).

 Å komme seg inn på selve muren var ikke noe problem selv om det var latterlig fullt med mennesker der, akkurat som ventet. Det roet seg derimot ganske raskt ned ettersom muren på ingen måte er bygd for at år2010-turister skal kunne gå rundt på den. Etter å ha passert 3-4 vakttårn som stod et par hundre meter fra hverandre var det svært mange som valgte å ikke fortsette. Generelt i Kina er det mange mennesker overalt, så det å endelig få plass til å røre seg på var meget godt og førte også til at jeg fikk tatt noen løpeturer rundt på muren.

Bildeforbruket var massivt på muren, og selv om et bilde sier mer enn jeg kan få ut av meg her og nå, så sier 10 bilder ennå mer, men uansett hvor mange bilder man ser eller hvor mye man leser, så er dette utvilsomt et av verdens underverker, og man får ikke erfart hvordan det faktisk er uten å være der selv.



Landskapet rundt, størrelsen av muren og hvor flott den var vedlikeholdt var imponerende. Bare tanken på at muren med alle avgreiningene er 8851,8km er i seg selv uforståelig. Påbegynt ca 500 BC og fortsatt påbygd helt ut i det 16. århundre sier også litt om innsatsen som er lagt i byggverket. At den skal være synlig fra månen er derimot bare tøv.

Etter å ha kommet oss et godt stykke utover ble det som nevnt færre og færre folk rundt oss, og med en sjåfør vi bare skulle ringe når vi var tilbake og ønsket å bli hentet igjen hadde vi så god tid vi selv måtte ønske.





Jeg satte meg mål mot å komme til et av tårnene vi så lengst bort selv om det fort kunne vært noen kilometer å gå, men etter en stund var det likevel stopp. Vakttårnet hadde kun en inngang og ingen utgang, muren på andre siden var uten sidevegger, og med en god del meter ned var det nok like greit at ikke den delen var tilgjengelig for den alminnelige turist.


Ut til dette tårnet var det en kineser som solgte bilder han meislet inn i skifer, samt noen italienske turiser. Ingen andre på den tiden vi var der ute, og det var også et lite stykke å gå inn før vi møtte nestemann. Var vel i og for seg greit nok at vi ikke kom lengre ut, staheten min kunne sikkert dratt oss lengre, men behovet for mer var destod mindre.
Bildet til venstre viser Roar og meg på det ytterste vakttårnet, men fortsatt med mye mur videre i terrenget.

Morten med sitt gude-kompleks fikk også skreket seg til at jeg tok noen bilder av ham på toppen av en av bakkene, om han ser særlig stor og dominerende ut er jeg usikker på, men det hjelper jo litt å ha armene til siden.

Tilbake på bunn av Badaling fant jeg heldigvis en kiosk som solgte is, noe det var godt behov for selv om noen av smakene de hadde å tilby må kunne kalles tvilsomme med norske ganer. Hvem kunne f.eks. tenke seg å lage is med erte-smak i Norge?