Beijing - reisen til Østen (avreise, landing, silkemarkedet)

Det er kanskje litt juks å legge ut dette nærmere et år etter jeg var der, men tankene og følelsene jeg tok med meg hjem derfra er fortsatt delvis inntakte, selv om de sakte endres med tiden. Derfor må det være bedre å legge ut noe nå og ha noe mer enn bare bilder om endel år når jeg kan se tilbake på denne turen. Tilbakedaterte slippdatoen til å passe bedre med tidspunktet vi var der.

Deltagere for turen var (til venstre) Roar Hauger som jeg tidligere har vært på flere London-turer med, samt tur til Kos og en øst-euro-trip for endel år tilbake.


Meg selv (til høyre), som jeg også har vært på ganske mange turer med etterhvert, men det er kanskjer ikke fullt så overraskende...

 Morten Knutzen (til venstre) som jeg har kjent i mange år og som som bl.a. var med til London tidligere i 2010.

Stemningen var spent på Gardermoen. Vi var alle klare over at vi dro over til et ukjent land hvor den største utfordringen nok ville være et språk som med norske ører virker fullstendig kaos. Ingen av oss kunne noe av språket før avreise, og utsiktene for å lære særlig mer enn de vanlige høflighetsfrasene var heller labre.
Det er dog alltid mye lettere å være den/de som drar enn den som blir igjen hjemme, og siden en tidligere bokollektivkamerat av Roar hentet oss inn til star lounge for SAS hvor vi kunne slappe av før Aeroflot tok oss til Moskva tok det litt av brodden av spenningen. Flyet til Moskva tok 3 timer og gikk helt greit.

Moskva og Aeroflot har man hørt mye, la oss si, varierende om og selv om hele flyflåten har blitt byttet de siste årene henger jo menneskelige holdninger som at det er greit å begynne å snakke i mobiltelefonen bare landingen er påbegynt godt igjen. Moskva var ille tregt og jeg var også imponert over hvor bra sikkerheten var da det pep på meg i metalldetektoren, noe som førte til at dama som skulle passe på kom bort til meg og dermed ikke brydde seg om alt som ble kjørt gjennom scanneren selv om den også begynte å ule. Vi er vel vant til litt strammere sikkerhet i hjemme, men det er en av mange ting jeg er glad for at håndheves godt i Norge.
Flyet videre til Beijing var som ventet stappfullt av småfolk og ingen av oss har særlige sove-på-fly-skills, så det ble minimalt med søvn og når natta i tillegg blir spist opp av 6 timers tidsforskjell blir man litt rotete i hodet av jetlag, søvnmangel og en ganske annen luftfuktighet.

Vi landet i 10-tiden, og på flyplassen gikk vi selvsagt, og delvis bevisst, i den vanlige turistfellen og betalte sikkert 2-3 ganger mer for pirattaxi inn til hotellet enn det som var nødvendig, men ettersom vi senere fant ut at det var vanskelig nok å finne seg taxi som gadd å ta med folk som ikke så ut som de snakket kinesisk gjorde det nok ikke så mye.
At vi derimot måtte ut med 262,50 CNY (ganske likt NOK) for 3 bokser cola og 3 små flasker vann mens vi ventet på at hotellrommet skulle klargjøres føles fortsatt som en grovere svindel. Men Beijing Internationl Hotell er et 5-stjerners hotell, og da bør man kanskje ikke være overrasket over at det også har priser deretter. Ser man bort fra det samt at svømmebassenget de skulle hatt fortsatt ikke var bygd, så var hotellet glimrende. Det var et lite stykke å gå til de fleste steder, men det skader ikke akkurat å måtte gå noen skritt og både buss (1 CNY) og t-bane (2 CNY) som vi etterhvert fant ut at fungerte utmerket lå tett ved.

Byen ga klart preg av modernisering, men at det likevel var viktig å holde fast i noe av det gamle kinesiske slik bildet til høyre viser.

Første dagen gikk mest med på å se seg litt rundt, venne seg til varmen og se hvordan man kunne tilpasse seg tidssonen. Vi fant raskt en superb mongolsk resturant som hadde noen av de beste chilipotetene jeg har spist til dags dato. De hadde også sikkert 6-7 servitører bare til å ta seg av oss underveis, så det kan ikke sies noe på sysselsettingen i landet.

Silkemarkedet (til høyre) besøkte vi dag 2 og tåpelig nok var vi der ikke lenge etter åpning. Da er fortsatt alle selgerene fulle av energi og maset ble vel slitsomt. Vi fant likevel veien til en skredder og fikk bestilt dresser som vi nok kunne pruttet mer på, men med litt rustne prutteferdigheter blir man fort fordøyd av sylskarpe selgertunger. Da vi dagen etter returnerte nærmere stengetid for å prøve dressene vi bestilte var det langt mer levelig der. Etter 7-8 timer med konstant mas var selgerene jevnt over mer utslitte, så det var færre som hoppet på oss og flere som bare ga opp den alt for grove pruttingen, så tipset er helt klart å dra dit når det nærmer seg stengetid.

Av litt mer obskure hendelser kom vi over et kjøpesenter på som hadde en diger pianotrapp, det var ikke slått på midt på dagen mens vi var der, men jeg har senere sett video fra samme sted hvor de hopper rundt på tangentene. Det visuelle fikk vi derimot fint med.