Beijing - Den Forbudte By

Planen var å finne frokost og deretter ta turen til den forbudte by, men på veien ble vi stoppet av en lokal som iallefall utga seg for å være kunstner, og jobben hans og endel andre om sommeren var å få tak i turister eller andre som så ut til å ha penger til å kjøpe noe av det skolen deres hadde laget slik at de kunne få kjøpt inn materialer til neste sesong. Om historien er sann eller ikke kan man aldri vite, men vi ble nå med denne personen langt ned i kjelleren på et bygg hvor det var et lite galleri med en god del bilder til salgs. Jeg valgte å tro på historien og fikk med meg et flott maleri hjem, muligens til brutal overpris fra kinesisk målestokk, men dette var ikke en situasjon jeg følte for å prutte i. Alle kjøpte med seg noe hjem, og dermed fant vi det best å dra tilbake til hotellet igjen før vi dro til den forbudte by. Med litt hjelp fra denne kunstselgeren lærte jeg - dog svært midlertidig - et par kinesiske tegn slik at det gikk lettere å bruke buss framover. Bussen stoppet rett utenfor veien ved hotellet og gikk strake veien til den himmelske fredsplass som ligger foran innganngen til den forbudte by. Den himmelse fredsplass eller Tiananmen Square som den også kalles er den største byplassen i verden på 440.000m2, og har vært en viktig del av kinesisk historie. Bl.a. fra opprørene i 1989 hvor militæret skjøt og drepte 500-1000 (eller fler?) sivile.

Som overalt ellers i Kina var det fullt av mennesker, vi hadde blitt anbefalt å unngå helger, men jeg sliter nesten med å forstå hvordan det kunne vært fullere enn det var da vi var der. Været var grått og trist som det ofte var i Beijing, men her skulle vi være svært nære det meste vi skulle se, så det hadde ikke så mye å si.

Den forbudte by ligger midt i kjernen av Beijing, og det er ikke uten grunn den kalles en by. Som nevnt i tidligere innlegg ble byen bygd av keiser Yongle, og det tok overraskende nok bare 14år å bygge hele området. Når det er snakk om 980 bygg fordelt på 720.000m2, så finner jeg det meget imponerende. Byen var hjemmet til 14 Ming-keisere og 10 fra Qing-dynastiet fram til, Puyi, den siste keiseren gikk av i 1912. Puyi fikk likevel bli værende i den indre delen av byen fram til han ble kastet ut under et kupp i 1924. I 1925 ble palassmuseet opprettet og byen har deretter blitt gjort tilgjengelig for publikum.

Særlig Morten (til høyre) med sine 194cm var en turistattraksjon i seg selv, og det var ikke uvanlig at han eller en av oss andre ble stoppet for å bli tatt bilde av. Litt merkelig, men til tider virket det som de knapt nok hadde sett vestlige mennesker før. Stort sett var de bare hyggelige, så det var på ingen måte noe problem, kun noe som var litt pussig å legge merke til.

Svært mange eldre bygg i Beijing og så absolutt i den forbudte by hadde disse små figurene ytterst på takene. Antallet beskriver hvor "viktig" man måtte være for å få lov til å gå inn i bygget. En vanlig borger var på ingen måte god nok til å gå inn i keiserens egne kvarter, og dermed var det en lang rekke på nesten alle byggene i den forbudte by.

Byen er 961m fra nord til sør og 753m fra øst til vest, og siden vi stort sett gikk gjennom midten var det forbudt by på alle kanter til enhver tid.

I flere av vingene var det utstillinger av nasjonale skatter som tidligere keisere hadde eid, disse måtte flyttes ut av byen under den japanske invasjonen av Beijing i 1933, men mye kom tilbake etter andre verdenskrig. En god del ble dog sendt til Taiwan hvor de bare var lagret fram til 1965 hvor de så ble en del av det nasjonale palassmuseet i Taipei.

Rundt hele den forbudte by var det selvsagt en større mur slik at ingen uvedkomne skulle komme seg inn.
Sør for byen ligger som nevnt tidligere Tiananmen square, nord for byen ligger Jingshan park hvor bildet til venstre er tatt fra og viser litt av størrelsen på byen. Mot vest ligger Zhongnanhai som vel egentlig stort sett var noen innsjøer, og til nordvest ligger Beihai Park som vi fant klart flottest av disse områdene.

Bl.a. fant jeg et vakttårn som jeg i full fart måtte opp i, og Roar fulgte godt etter og fikk gitt fra seg et krigerbrøl som kanskje ikke skremte alt for mange, men som gjør seg godt på bilde. I Beihai var det også klart luftigere enn noe annet sted vi hadde besøkt i Beijing så langt, færre folk, flere trær, rolig vann som var overgrodd av planter, men som likevel hadde små båter som fløt stille over. Vi fant skilt til vinter palasset som pekte mot Beihai, men det største og kanskje mest uventede vi fant var en synagoge. Vi hadde de første dagene fått med oss både muren, minggravene og den forbudte by. Det som gjennstod på agendaen var en tur til Xi'an for å se teracottahøren, samt en tur til sommerpalasset. Neste ettermiddag skulle vi sette oss på 15 timers togtur til Xi'an, og forventningene var enorme. For sommerpalasset ikke fullt like mye, der kunne vi helt klart hatt massive forventninger og likevel blitt imponert...