Beijing - Ming-gravene

Etter å ha svettet ut noen liter på muren og kommet oss så langt ut de slapp oss før det begynte å bli usikkert å bevege seg på muren fant vi veien tilbake til Badalings droppunkt og fikk tak i vår sjåfør.
I etterkant har jeg tenkt på hvordan det skulle gått hvis han gikk lei av oss og ikke gadd å dukke opp igjen, men med etterskuddsbetaling var nok ikke risikoen egentlig til stede - og uansett fra et av de mest besøkte turiststedene i Kina, så burde det nok vært greit nok å finne veien inn til byen igjen.
 

Ming gravene er gravplassene til, innlysende nok, 13 av Ming-dynastiets keisere. Selvsagt var det en og annen som måtte være vrang eller ble nektet å bli gravlagt her, men imponerende å få samlet så mange i samme dalstrøket. Keiser Yongle (1402 - 1424) var det som fant plassen og begynte å få bygd sin gravplass her. Dette er samme keiseren som flyttet hovestaden fra Nanjing (sørlige hovedstad) til Beijing (nordlige hovedstad), og som også bygde den forbudte by og har blitt kreditert for mange andre minnemerker og bygg i og rundt Beijing.

Et meget bra gps-guidesystem fortalte oss til enhver tid hva som var i området vi befant oss, og med en gang vi beveget oss litt videre tracket den dette og ga oss ny informasjon om det nye stedet. I 2010 var dette forholdsvis nytt, men hvis jeg leser dette om en haug år ler jeg muligens over at denne formen for oldtidsteknologi kunne virke imponerende. Utsmykningene overalt var selvsagt verdige en keiser, påkostet, storslått og symetrisk, men vi var likevel ikke like imponert over Ming-gravene som vi hadde vært av muren.

Drage-takrenner var det flust av, heldigvis fikk vi ikke sett dem i aksjon, men det var lett nok å forstå hvordan de skulle fungere uansett, så det var nok klart å foretrekke at vi slapp regnet.
Sidegalleriene hadde utstillinger av noen av de flotteste relikviene som var tatt ut fra gravene da disse ble åpnet, igjen fungerte guidesystemet utmerket, men ettersom det sikkert fantes 10-30min informasjon om hver enkelt gjennstand var ikke dette noe vi brukte mer tid på en for å få et grovoverslag av hva det vi hadde foran oss egentlig var.

Vi gikk ned trapp på trapp før vi kom inn i selve gravkammeret til den graven vi besøkte. Selvsagt måtte man gjennom rom på rom med forkammere, hvor forskjellige gaver keiseren kunne ta med seg videre var å finne, samt gravkammeret til noen av de viktigste keiserinnene. En litt merkelig skikk var å kaste papirpenger på gravene. Det blir det samme som en ønskebrønn i en fornøyelsespark e.l., og jeg tar ikke sjansen på at det fungerer og jeg har hoppet over akkurat dette stedet.

Som seg hør og bør er området bygd opp etter strenge Feng Shui-prinsipper. Onde ånder fra nord må avvises, og derfor ble dette området nedenfor Jundu fjellene nord for Beijing valgt. Området har også mørk jord, rolige vann og alt annet som må til for å få det i perfekt Feng Shui-balanse.
Bildet til høyre viser inngangsveien mot gravplassene, eller "åndeveien" som det kalles.

Området var imponerende i seg selv, og det fungerte glimrende å kombinere dette med en dag på muren, men inntrykket av de små landsbygdene vi kjørt gjennom på vei til/fra gjorde nok minst like stort inntrykk. Det var som å ha dratt 100år tilbake i tiden - og igjen ble vi minnet over hvor heldige vi er som er født og oppvokst i Norge.